Sorgens kammer, del II (Live, NRK P3, Oslo)

Minnenes ekko stiller timen Kneblet i tungsinnets lenker faller jeg ifra Ikke lenger vil jeg være boltet fast i vemodighetens anker Men endelig fa lengselens slukket - Etter a dra Drakk jeg for meget av livshapets krus Tok jeg gledens forfengelighet for gitt For min strid mot tomhetens smerte - Denne dødsangstens rus Er det eneste ene igjen - Som er mitt I min ensomhet vet jeg likevel At jeg ikke har noen andre a takke enn meg selv Derfor er jeg rolig nar Repet strammer rundt min nakke Stumme viner kan ei gi trøst Menigmann i gravkorets forsamling vil aldri fatte Det landet av fortapelse Jeg egenhendig skapte Denne intense dragning mot dødens portaler Har jeg som En vandrende studie i gratkvalt messe-noir Behersket siden tidens morgen Men noe jeg aldri lot slippe taket - Var sorgen